Seiling på Mallorca: Turrapport

Jeg heter Juan Mi. Min kone og jeg driver et lite seilselskap i Portocolom, på sørøstkysten av Mallorca.

Vi har to flotte seilbåter og tilbyr seilturer her utenfor kysten hele året, som du kan bestille via sunbonoo. For meg er Mallorcas kyst med sine små "calas", små bukter, som her på østkysten som regel har en fin sandstrand og turkisblått vann, et av de vakreste seilområdene i Middelhavet. Jeg har vært skipper i over 25 år og elsker jobben min. Hva er vel bedre enn å gi litt av den fascinasjonen jeg føler for båten min, seilene, havet og vinden videre til gjestene våre hver dag utenfor kysten av favorittøya vår?

Klokken er litt over ti på formiddagen når jeg går over trebrygga til den 49 fot lange seilbåten min i naturhavnen i Portocolom. Lorena, den ansatte, er fortsatt i gang med å pusse opp dekket, og vi slår av en prat i noen minutter før jeg går under dekk for å forberede dagens tur: en siste sjekk for å se om noe har endret seg i vind- og værprognosene før de første gjestene kommer om bord. I dag har jeg en fargerik gruppe gjester om bord: en tysk familie med to små barn, tre unge italienske kvinner, et sveitsisk par og en britisk stamgjest som har seilt med oss på Mallorca så ofte at han allerede er en del av familien.

Når jeg sjekker inn om bord, begynner jeg med å skrive ned navnene på alle gjestene, slik at jeg kan huske dem bedre. Vi skal tross alt tilbringe de neste syv timene sammen. Jeg forklarer gjestene at de kan bevege seg helt fritt rundt på skipet og sette seg hvor de vil, fra baugen til akterenden. Vi har også et lite tresete helt foran i baugen. Når jeg nevner dette og påpeker at det er der man skal gjøre "Titanic-planet", fniser de tre italienske jentene meningsfullt og vil rett opp på dekk igjen. Men først må jeg vise gjestene hvor redningsvestene er og hvordan toalettet fungerer. Sikkerhet først! Vi diskuterer også ruten jeg har planlagt for i dag i den store gruppen. Jeg spør gjestene om det er noen som er veldig utsatt for reisesyke eller sjøsyke, slik at de kan ta forholdsregler allerede nå.

Nå kan vi endelig legge ut! Jeg starter motoren, og to gjester hjelper meg med å løsne fortøyningene og kaste loss. Vi setter kursen mot Faro (fyrtårnet) i Portocolom og begynner å heise storseilet. Det er ikke mye vind i dag, men det er nok til å ta oss nordover til Cala Virgili/Cala Varques. Etter hvert som vi heiser seilene, blir det klart at det sveitsiske ekteparet er svært motiverte for å lære noe i løpet av seilturen vår på Mallorca. Min faste gjest Ian kjenner båten ut og inn. Han er også alltid villig til å gi en hånd med og hjelpe til med neste manøver. Vi har forlatt havnebukten i Portocolom og setter nå fart utenfor klippekysten. Den tyske familien har vært opptatt under dekk litt lenger enn alle andre, men nå kommer de også opp på dekk med de to guttene. Vi har gitt den minste av dem en redningsvest for barn. På den måten er foreldrene mer avslappet, og den lille mannen kan bevege seg mer fritt om bord. Øynene mine lyser opp når jeg spør dem hvem som vil styre båten først. Resten av turen nordover har jeg de to kapteinspirene ved min side.

Jeg forklarer dem noen grunnleggende ting om vindretning og seil, og hvilket punkt de skal sikte mot når de styrer skuta. Foreldrene deres er nå mye mer avslappet og har sluttet seg til oss. Vi snakker om kysten, jeg peker ut noen markante landemerker, og vi diskuterer hvilken side av øya som egentlig er vakrest. Det er nesten ingen bølger i dag, så de tre italienerne kan sole seg på baugen selv i full fart. Havluften er salt, men forfriskende. Ellers er solen allerede ganske varm til å være i begynnelsen av juni.

Etter å ha seilt i litt over 1,5 time ankommer vi Cala Varques. Vi er heldige, det er ikke så mange skip og båter i bukten i dag, og vi finner et fint sted å ankre opp. Etter å ha ankret opp båten med hjelp fra noen gjester, henter jeg putene fra lugaren under dekk. Jeg tar med kjølig drikke, oliven og en liten snack som aperitiff opp på dekk for å sette oss til rette. De tre italienske jentene har nå blitt venner med det sveitsiske paret. De bestemmer seg straks for å teste vannet. Familien med de to guttene blir med meg under dekk. Mens jeg forbereder lunsjen, skifter de fire om i lugaren sin. Guttene vil også ut i vannet før lunsj. Jeg gjør klar den ferske salaten og skjærer brødskiver. De første gjestene er allerede på vei opp av vannet da jeg bærer servise, bestikk og salat opp på dekk. Før jeg kan gå ned igjen, må jeg være fotograf - gruppebilde!

Albondigas (kjøttboller) er nå i ovnen, og praten går livlig på dekk. Jeg serverer en ny flaske kjølig hvitvin før jeg serverer albondigas og setter pastaen i ovnen. Svært velsmakende, og gjestene er som alltid strålende fornøyd med menyen vår. Marie, den sveitsiske jenta, spør meg til og med om oppskriften på pastaen, og jeg forteller henne at det er min kones. Hun skal skrive ned e-postadressen sin, så sender vi oppskriften til henne senere. Marie synes det er flott. Etter måltidet hjelper alle til med å bære oppvasken tilbake under dekk, og to av italienerne hjelper til og med meg med oppvasken. De andre gjestene nyter ettermiddagen oppe på dekk en stund, før vi tar alt ned igjen og gjør oss klare til å kaste loss. Etter omtrent to timer for anker forlater vi Cala Varques. Nå er det Marie som står til rors, og vi setter kursen mot Cala Virgili, en vakker bukt noen kilometer lenger sør.

Etter en halvtime kommer vi inn i bukten. Vannet er turkisfarget, og havbunnen virker så nær at man kan ta på den. Her i Cala Virgili er det en liten grotte som man kan dykke ned i. Jeg forklarer kort hvordan man kommer til grotten. Etter at vi har ankret opp båten igjen, pakkes snorklene og dykkerbrillene ut. Alle gjestene hopper i vannet igjen, bare Ian blir igjen om bord. I mellomtiden gjør jeg klar kaffe og kake. Mens vi drikker kaffe, er de to guttene fra den tyske familien opptatt med å lokke fisk med brødrester fra lunsjen. Eventyret med hulen har fått dem i sjørøverhumør.

På vei tilbake til Portocolom får sjørøverfeberen enda mer næring, og idet vi seiler forbi fyret og inn i havnebukta i Portocolom like før klokken seks, spiller jeg en sang fra Pirates of the Caribbean-soundtracket. Den er helt fantastisk! De små piratene er i fyr og flamme. Vi haler inn storseilet og binder fast fenderne. Når vi legger til ved brygga igjen, er alle gjestene enige om at dette var den beste dagen på hele ferien! Og for meg var det nok et bevis på at det lønner seg å videreføre min entusiasme for seiling.